Når det gjelder zombiefilmer, er Dawn of Dead den beste. Men er originalen fra 1978 den beste, eller tar 2010-nyinnspillingen kronen?
Når det gjelder zombiefilmer, vil ingenting slå Dawn of the Dead . Smak og mening til side, det er rett og slett ikke en annen zombiefilm som gjorde for sjangeren hva Dawn of the Dead gjorde i 1978. Den revolusjonerte sjangeren, den gjorde George A. Romero til en skrekklegende, og det hjalp lanserte zombier i mainstream.
Zombieboomen på 2010-tallet kunne ikke eksistert uten den. Og i en ærlig overraskende vri på skjebnen, er remake faktisk ganske bra . Selv om den har veldig lite til felles med forgjengeren, står den stolt som en frittstående zombieflik. Noen kan til og med si at det er bedre ...
10Original: The Tone
En del av det som gjør originalen Dawn of the Dead er ikke så fengende, er ikke rollebesetningen eller kjelen (selv om de absolutt hjelper), men filmens dype tone. Selv om det absolutt inneholder øyeblikk av levity, har aldri en film så forferdelig fanget den ubarmhjertige skrekken til en zombie-apokalypse.
Åpningen rundt tjue minutter er fantastisk, og formidler perfekt fullstendig nedbrytning av det moderne samfunnet. Det blir bare verre derfra, ettersom karakterene hiver seg ned i et uhyggelig tomt kjøpesenter og må forsvare det mot streifende banditter i helvete på vold og grådighet.
9Remake: The Action
Hvis handling er ettertraktet, er remake absolutt veien å gå. Originalen inneholder absolutt sin andel av fantastisk action, men den er skjemmet i den tvilsomme dybden av billig 70-talls filmproduksjon.
Redigeringen kan være tvilsom, lyddesignet er dempet og ikke overbevisende (mer om det senere), og det er filmet på en generelt flat måte. Det motsatte er sant for nyopptak. Det er langt mer kinetisk, og Zack Snyder viser seg å være en mye mer filmkompetent regissør enn George A. Romero. Det økte budsjettet hjalp absolutt.
8Original: The Pacing
Så kinetisk rettet som gjenopprettingen er, ligger feilene i tempoet. Remake gir nesten konstant vold, og dreier seg fra en voldsom dødball til en annen med liten tid til karakterutvikling eller toneinnstilling. Originalen er langt bedre i denne avdelingen.
Den inneholder også mange scener med handling og gratis vold, men den får også tid til å puste. Karakterer utvikler seg, motivasjoner får lov til å blomstre, og tonen er perfekt satt. På denne måten viser volden seg mer truende. Å stadig bli bombardert med handling viser seg å være slitsom etter en stund.
7Remake: Extravagance
På mange måter deler dette mye til felles med handlingen. Remaken er rett og slett mer ambisiøs enn originalen, både når det gjelder bombast og ekstravaganse. Mens begge foregår i et kjøpesenter, klarer remaken å gi mer visceral spenning.
Den fungerer omtrent som en actionfilm som går fra dødball til dødball - åpningssekvensen, parkeringshuseventyret, forsøket på å redde Andy, den eksplosive avgangen fra kjøpesenteret og klimaksen til marinaen viser seg å være spesielt engasjerende og spennende. Det hele er så mye mer spennende enn hva originalen har å tilby.
6Original: The Cast
De Dawn of the Dead remake gjør det de fleste remakes gjør - det blir større og høyere. Medvirkende økes kraftig, og publikum blir tvunget til å holde tritt med et dusin individer. Det økte antallet, kombinert med filmens avhengighet av handling fremfor karakter, sørger for at ingen får nok tid til å utvikle seg.
Originalen følger en kjerne med fire tegn. Alle får sin egen lille bue og delplott, og tiden publikum bruker sammen med dem viser seg å være mer meningsfylt og til slutt emosjonell. Det er som å gå på en vill fest versus å tilbringe stille tid med fire kvalitetsvenner.
5Remake: The Sound Design
Det er vanskelig å si, men originalen begynner virkelig å vise sin alder. Ikke bare når det gjelder visuelt, men også lyddesign. Originalens lydspor er fryktelig datert - dialogen høres knapt over lydeffekter, skudd høres latterlig ut, zombielyder er kornete og filmen er generelt dårlig blandet.
Det er absolutt ikke filmen å piske ut for å vise frem det nye lydsystemet. Remaken er langt mer moderne i den forbindelse, fylt med knasende skudd, eksplosjoner, skrikende zombier og tydelig dialog. Lyddesign går langt, og originalens lyd kan vise seg å være for datert for noen.
4Original: The Gore
Det er ikke mulig å komme seg rundt det. I likhet med lyden ser originalen fra den forferdelig daterte ut. Men det betyr ikke at det ikke er prisverdig. På mange måter, Dawn of the Dead fungerer som en hjørnestein for gore i filmer, med sminke teamet ledes av den legendariske Tom Savini. Og hva er en zombiefilm uten litt slitasje?
Remake, mens den er blodig, er overraskende tam sammenlignet med den langt mer voldelige og groteske originalen. Hodene eksploderer, lemmer blir revet bort fra kroppene, og tarmen blir revet fra magen. Det ser litt dumt ut, men det er mer ambisiøst og mer innflytelsesrikt enn nyinnspillingen.
3Remake: The Ending
Så stor som originalen er, avsluttes det litt antiklimaktisk. Zombiene overløp kjøpesenteret, Stephen dør i angrepet, og både Fran og Peter rømmer i helikopteret. Det er greit, men det er ikke veldig innflytelsesrikt.
Remake har en langt mer visceral og deprimerende slutt som vil forbli hos seerne lenge etter at filmen var ferdig. Det er ingen lykkelig slutt her - karakterene finner en øy, oppdager at den blir overkjørt av zombier og dør. Nå avslutter du en zombiefilm.
toOriginal: The Social Commentary
Originalen fungerer som en grei zombieflik. Men mye av roset stammer fra den overraskende sosiale kommentaren som finnes i den. Den dag i dag brukes zombier til allegoriske formål, og alt begynte med Dawn of the Dead .
Filmen berører temaene tankeløs forbrukerisme, iboende grådighet og menneskehetens tilbøyelighet til vold, krig og eiendeler. Det er langt smartere enn det har noen rett til å være, og dette har utvilsomt hjulpet sitt rykte som GEIT.
1Remake: Ser mer moderne ut
Når vi går tilbake til hele det 'daterte' aspektet, er det bare å gjøre om utseende bedre enn originalen. Datert mote og dekor til side, originalen ser ut som en billig film fra 1978. Den er ikke skarp, detaljene er rotete og flate, og fargene er litt 'off' (komplett med det beryktede oransje blodet).
Når det er sagt, skal blu ray og den kommende 4K HDR-utgivelsen gjøre underverker for den visuelle paletten. Remake ser rett og slett langt mer robust og dynamisk ut. Hvis visuell kvalitet er av noen betydning, så triumferer bare reproduksjonen over originalen.