SAMCRO avslutter sin første sesong etter å ha vært i klinken. Finnes det endringer i overflod for motorsykkelklubben, eller begynner det å føles som et godt tråkket territorium? Les vår anmeldelse for å finne ut.
I mange henseender, sesong 4 av Sons of Anarchy var et forsøk på å gi serien en ren skifer. Det var et perfekt hopp på punkt for nye seere. Viktigst av alt, men følelsen av å starte på nytt tillot skaperen Kurt Sutter og hans forfattere en sjanse til å omdirigere strømmen av serien tilbake på banen den hadde begynt med den første sesongen.
Forutsetningen var enkel: etter at motorsykkelklubben har betalt sin kollektive gjeld til samfunnet, vokser SAMCRO ut til en verden som har gått videre uten dem. Det var en idé som heldigvis trakk fokuset fra sesong 3s vanvittige, barnestjelende irere, turer til Belfast og agent Stahl, og bidro til å konsolidere de mange delplottene av løgner, dobbeltforhold og hevn. Det betydde også at seerne ble bedt om å bosette seg enda en gang i den til tider overmot, Shakespeare-melodrama som involverte Jax Teller (Charlie Hunnam) og hans machiavellske stefar, Clay Morrow (Ron Perlman).
Og selv om denne forutsetningen ga et spennende konsept for sesong 4, tvang det også søkelyset på den dvelende plottråden som har eksistert siden showet startet, og konsekvensene av SOA har bare antydet. I 'To Be (Act I)' virket det som om Sutter til slutt var klar til å ta opp problemet - særlig der Clay og Gemma (Katey Sagal) var involvert i John Tellers død. Selv om det er noen viktige utviklingstrekk i denne retningen, føles resultatet av ‘To Be (Act II)’ som om konsekvensen kan ha tatt et baksetet for oppfatningen av progresjon.
I likhet med premieren er det mye historie å forholde seg til i sesongavslutningen, noe som utvilsomt er grunnen til at Sutter lobbyet så inderlig i mer tid. Til slutt gikk FX med på å gi Sønner en ekstra time, som fremdeles kanskje ikke hadde vært nok, da frykten rundt de siste øyeblikkene føles litt forhastet. 'To Be (Act II)' er belagt med ansvaret for å pakke inn ikke bare det pågående juridiske helvete som er grunnlagt til å falle på hodet til SAMCRO, men episoden blir også bedt om å levere konklusjonen til Jax's trussel om å endelig drepe Clay .
Kanskje det er tidsbegrensningen, eller kanskje det er fordi historien bare er for stor akkurat nå, men gitt oppbyggingen til dette punktet, begge aspektene vaklet noe i å levere et virkelig kraftig klimaks.
Mens Jax og Clay-sagaen etterlater livet til en hovedperson hengende i balansen, tar denne konflikten uten tvil sentralt scenen over alt annet. Dermed er det lett å forstå hvorfor RICO-saken som effektivt vil etterlate SAMCRO og flere andre kriminelle organisasjoner i fullstendig ødeleggelse, blir så raskt omgjort til et komplott for neste sesong. Imidlertid er det slik at historien - som betrakteren ble bedt om hele sesongen å akseptere som legitim og pressende - blandes av, slik at den kan håndteres senere, det føles som noe av et juks.
Til deres ære, de kreative menneskene bak Sons of Anarchy gjøre sitt beste for å gi et rimelig svar på mangelen på effekt sett i mange tilfeller sønner, konger eller mayaer. Krykken som regjeringen og dens forskjellige armer for rettshåndhevelse (fra loven i Charming, til FBI og helt opp i næringskjeden til Central Intelligence Agency), kjemper imidlertid oftere enn ikke sitt eget interne byråkrati. og hverandre, mens de i en eller annen form samarbeider med de veldig kriminelle virksomhetene de prøver å overvinne, gjør den samlede fortellingen om Sons of Anarchy føles som om den jager halen.
På et visst tidspunkt blir ineffektiviteten til rettshåndhevelse så mye av en hindring for programmet som det allerede utrolige nivået av vold og ulovlig aktivitet som nevnes at ineffektivitet tillater å fortsette. SAMCRO og flere andre kriminelle organisasjoner løper hele tiden og skaper kaos som tilsynelatende ingen ser - noe som setter Rockmond Dunbar’s Eli Roosevelt i den misunnelsesverdige posisjonen som den mest ineffektive politimannen på denne siden av Barney Fife.
Og det er ikke slik at disse gutta er superkriminelle eller hjerner. Mesteparten av tiden er det en eller to kompetente individer som leder en ragtag-gruppe tilsynelatende halvvittige, løse kanoner hvis eneste ferdighetssett dreier seg om en forkjærlighet for vold og den uhyggelige evnen til å trekke av juling, kulesår og publikums øye - til tross for å delta i nesten alle ulovlige aktiviteter kledd i det som utgjør et oppslagstavle som annonserer deres troskap til en bestemt motorsykkelklubb.
Sutter maler absolutt Sons som moderne forbrytere og opprørere, men uten tilstedeværelse av en kompetent motstander som skal håndtere sine shenanigans, ringer det bare litt usant.
I tillegg, når Jax og Clay-konfrontasjonen venter, blir publikum bombardert med en rask rekkefølge av hendelser og avgjørelser tatt av hovedpersoner som de senere tilbakekaller for å tilsynelatende etterlate publikum sjokkert over omslaget.
Ikke overraskende stoler sesong 4 for tungt på en rekke ellevte timers hentinger og avslører for å få karakterene til å følge utviklingen av historien. I fire sesonger nå, SOA har sirklet den samme konklusjonen av de forskjellige konfliktene rundt Jax Teller, nemlig: Jax vs. Clay, Jax vs. the truth and Jax vs. himself.
Alt dette er fine veier å utforske, men her kan man forvente å finne store historiebuer som omfatter de nevnte temaene - hver bygning til en eventuell konklusjon. I stedet, SOA skaper en serie bittesmå klimaks ... og deretter negerer dem raskt.
Alle har den vennen eller familiemedlemmet som kunngjør hvilken stor livsendring han eller hun kommer til å gjennomføre flere måneder nedover veien, men når tiden kommer til å levere, finner de noen grunn til ikke å gå gjennom de nevnte planene. En eller annen måte, Sons of Anarchy har blitt TV-ekvivalenten til den personen.
Alt tullet til side, sluttresultatet av denne konstante vaklingen av karakterene og deres omstendigheter er at publikum ikke lenger tror på effekten av noen beslutning eller handling, fordi den umiddelbart overskrives av karakteren og gjør det motsatte. Og der ligger det største problemet med finalen. Fra begynnelsen var det en følelse av at en oppløsning var i horisonten, at karakterene måtte møte tøffe konsekvenser, men etter hvert som sesongen gikk, ble det tydelig at de forskjellige plottene rett og slett var på vei mot det eneste løftet om nedleggelse.
Sesong 4 tilbys Sons of Anarchy den største sjansen for å gå videre og fortelle historien om hva som skjer - i stedet for bare å foreslå mulighetene for hva som kan skje. Mot slutten av 'To Be (Act II)' ser vi noen tårer, noe blodsutgytelse og litt fengselsgitarspill, men til slutt ble denne sesongens slutt bare et nytt løfte som ventet på å bli oppfylt.
-
Sons of Anarchy kommer tilbake for en femte sesong september 2012.