X-Men: The Last Stand var skuffende. Det ga litt action, godbiter for fansen og noen overraskelser. På slutten betydde ikke overraskelser mye.
I likhet med popcornet jeg spiste mens jeg så på, var det litt velsmakende, men ikke veldig tilfredsstillende.
OK. Første ting først ... Jeg må gi rekvisitter til Brett Ratner for å gå inn i denne X-Men-filmen i det siste mulig øyeblikk og sette den sammen på vanvittig kort tid. Det gikk knapt et år mellom Ratner kom ombord og filmen dukket opp på ditt lokale multiplex. Jeg vet fortsatt ikke hvordan de klarte å gjøre det.
Akkurat her er der jeg ønsket å si 'Og nå for de dårlige nyhetene ...', men egentlig er det ikke så mye ille som det er lunken (du vet, lunken). :-)
Hvis det var tvil om alle uttalelsene fra de involverte i produksjonen som X-Men: The Last Stand ville faktisk være den siste fullstendige X-Men-filmen, jeg er her for å fortelle deg at de ikke tullet. Enten det, eller de må kritisere hele filmen som en drømmesekvens a la den ene sesongen der TV-showet Dallas hoppet haien. Dette er det, folkens, og de er ikke subtile om det i det hele tatt.
Ja, tegn dør, men ikke bare det, noen karakterer mister sine mutante evner, og jeg snakker ikke om statister. Selv om jeg vil prøve å gjøre det til omfanget av spoilerne i denne anmeldelsen.
Filmen åpner 20 år tidligere med en mye yngre Charles Xavier og Eric Lensher (pre-Magneto) som besøker en pre-teen Jean Gray. Spesialeffektene gjorde en vekselvis veldig kul og skummel jobb med å få disse to karene til å se mye yngre ut. Noen ganger var det veldig overbevisende, og i løpet av et par skudd så det ut som Botox gikk veldig galt, men jeg stikker av.
Det viser seg at Miss Gray er en 'klasse 5-mutant' som setter henne på nivå med Charles eller til og med over ham i kraftnivå. Vi kommer til å finne at Charles setter en rekke blokker i tankene for å beskytte henne mot det faktum at hun faktisk er en så kraftig mutant for å beskytte henne og andre. Problemet er at han ikke helt kunne begrave det langt nok, og det lurer like under overflaten. Vi blir også introdusert for Warren Worthington III (også kjent som Angel) som en ung gutt, som sliter med sin (så vidt han ser det) misdannelse.
Derfra blir vi ført til en kampscene med Wolverine, Storm, Kitty Pryde (tilsynelatende den eneste mutanten på planeten uten et kult 'håndtak') og en sterkt underutnyttet i hele filmen Colossus. Poenget er at 'de er ikke klare', sier Wolverine.
Snart får Xavier og Cyclops hver sin psykiske skudd oppover hodet, noe som indikerer at Jean Greys bevissthet fremdeles er i live der ute. Cyclops går til Alkali Lake der Jean angivelig døde og se, hun ser ut for ham, levende men litt skummel.
På et annet spor følger historien etableringen av et nytt medikament som kan kurere mutanter av deres krefter og gjøre dem til vanlige gamle homosapiens. Noen mutanter gleder seg over nyhetene mens andre er rasende. Selvfølgelig begynner det med kreftene som sier at det vil være helt frivillig, men det hindrer dem ikke i å utvikle våpen som kan levere stoffet på avstand. Selvfølgelig blir Magneto leder for 'Brotherhood' mens X-Men kjemper med etikken til den såkalte kur.
Nok om plottet ... er det noe god , du spør?
Vel ... liksom, men egentlig ikke. Selvfølgelig trenger du mer enn det. :-)
Det er mye action i filmen for å rettferdiggjøre eksistensen som en superhelt / action-film. Ingen tvil. Store produksjonsstykker med hundrevis av mutanter, ildkuler, folk som flyr gjennom luften og knuser ting og så videre. Problemet er at det ikke er veldig mye annet å trekke deg inn i. Det er også øyeblikk hvor mangelen på produksjonstid kommer gjennom, og det ser ut til at de spart her og der.
Se problemet er at MYE skjer i denne filmen som burde ha nok av en følelsesmessig innvirkning på å få deg til å føle at du er blitt sparket i tarmen. Bortsett fra at det ikke gjør det. I det hele tatt. Og det stinker fordi med de tingene som skjer med karakterene vi kjenner i denne filmen, bør vi la kinoen forbløffe og riste på hodet over tapene.
Nå er jeg ikke filmskaper, så jeg kan ikke sette fingeren på hva som er problemet, men jeg regner med at det er en kombinasjon av både manus, regi og ytelse (hva annet er det, ikke sant?). Jeg er sikker på at du nå har hørt at hovedpersoner dør i filmen. Med en av dem vil du blinke hvis du savner det, og lurer på om du GÅR glipp av det, en annen har litt innvirkning, men på slutten av scenen får du faktisk spørsmålstegn ved om det kunne vært stoppet. Den tredje har i det minste en viss innvirkning, men det kan tilskrives karakteren vi alle vet er stjernen til disse X-filmene. Det var faktisk mer skurrende (og en av de bedre håndterte scenene i filmen) å se en av mutantene miste kreftene sine ufrivillig og hva som skjer med dem etterpå.
Den andre tingen som virkelig forvirrer meg er om det er en klone av Halle Berry som går rundt der ute. Dette kan IKKE være den samme skuespillerinnen som har vunnet et OSCAR for å gråte høyt! Nei, jeg nekter å tro det. I en scene leverer hun en lovtale for en av karakterene som har dødd, og det var stein, kaldt kjedelig. Dette var en scene som burde hatt en kraftig innvirkning, men den falt helt og helt flat. Tenk deg å være på en begravelse og lovtale er så banalt og kjedelig at du ser deg selv å se på klokken din. Rett og slett forferdelig. Det var til og med en kastelinje av Ian McKellan mot slutten som fikk meg til å krype.
De klarer å kaste fansen et bein eller to ... vi ser Danger Room kort, en Sentinel gjør et semi-utseende, Kelsey Grammar som The Beast faktisk fungerte ganske bra, tenkte jeg (helt ned til 'stjerner og strømpebånd 'kommentar), og skildringen av Jean Gray som Phoenix var ganske bra utført, med noen bilder av henne som minnet meg om Dark Phoenix-sagaen fra tegneseriene for 20 år siden. Vi får endelig se Bobby Drake helt 'ise opp'. Jeg likte også godt fyren de valgte for å være Juggernaut. Den fyren må bare være en mutant i det virkelige liv! Og selvfølgelig nok en gang Hugh Jackman som Wolverine er den virkelige stjernen i filmen.
Så generelt sett var det skuffende, men i det minste ga det litt action, godbiter for fansen og noen få overraskelser. Problemet var at når de var ferdige, så ikke overraskelsene ut til å bety så mye som de burde.